Det overordnede målet for rusmiddelforebyggende arbeid er å redusere de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk.

Alkoholbruk er ofte en undervurdert årsak til skader i forbindelse med bruk av rusmidler. Ifølge WHO er alkoholbruk rangert som nest viktigst for tap av friske leveår (etter tobakk), og nummer 9 når det gjaldt dødsfall i land med høy inntekt. Narkotikabruk blir rangert som nummer 8 når det gjaldt tap av friske leveår.

Forståelse av rusmiddelproblemer og konsekvenser for forebyggingsstrategier
Lokalsamfunnet er en viktig arena for utvikling og forebygging av problemer ved rusmiddelbruk. Forebygging må foregå på ulike lokale arenaer. Dette kan være i barnehagen eller skole, på helsestasjonen, i arbeidslivet og på ulike fritidsarenaer.

Det skilles mellom tre hovedtyper forebyggende tiltak:

– Universelle tiltak som retter seg mot hele befolkningen
– Selektive tiltak som retter seg mot bestemte grupper som vurderes som mer risikoutsatt
– Indikative tiltak retter seg mot enkeltpersoner med et definert problem

Rusmiddelforskningen viser at det er en nær sammenheng mellom det samlede alkoholforbruket i befolkningen og omfanget av alkoholrelaterte skader. Det skilles mellom akutte og kroniske skader. Mange av de akutte skadene skjer ved vanlige menneskers bruk av alkohol, for eksempel ved fallulykker, trafikkulykker, drukning eller båtulykker. De sosiale skadene er også betydelige ved rusmiddelmisbruk.

Det er en nær sammenheng mellom det totale forbruket i befolkningen og antallet storforbrukere. Dette er det såkalte forebyggingsparadokset: Jo høyere totalkonsum, desto flere storforbrukere og flere alkoholrelaterte skader totalt. Effektive forebyggingstiltak tar derfor sikte på å redusere det totale forbruket av alkohol.

Universelle tiltak:
– Tiltak for å redusere etterspørselen etter rusmidler

Slike tiltak omfatter for eksempel informasjon om skader, kampanjer, undervisning i skolen og holdningsskapende arbeid. Formålet er å påvirke folks holdninger til bruk av alkohol og narkotika. Rusmiddelforskning tyder på at disse tiltakene isolert sett har de begrenset effekt på alkoholforbruk og skader, men kan være et viktig supplement til andre tiltak.

Tiltak for å regulere tilgjengelighet av rusmidler
Eksempler på dette er reguleringer og restriksjoner på salg og skjenking av alkohol, promillebestemmelser, kontrolltiltak mot ulovlig narkotikaomsetning, samt alkoholavgifter som begrenser økonomisk tilgjengelighet.

På lokalt nivå er de viktigste virkemidlene for å regulere tilgjengelighet, kommunens bruk av alkoholloven. Siden 1980 tallet har det vært en betydelig økning i antall skjenkebevillinger. Kommunen har i tillegg ansvar for å føre tilsyn med salgs- og skjenkestedene. Selv om antall kontroller har økt, er det ingen økning i sanksjoner. Dette skjer til tross for at det er godt dokumentert at det foregår betydelig grad av overskjenking til åpenbart påvirkede personer og skjenking av mindreårige. Et godt samarbeid mellom kommunen, politiet og bransjen, bedre og mer målstyrt tilsyn samt opplæring av ansatte ved skjenkestedene har vist å gi gode resultater.

Selektive tiltak, tidlig intervensjon
Forebyggende tiltak overfor risikoutsatte grupper omfatter tiltak som retter seg mot grupper med bestemte kjennetegn og enkeltpersoner som viser tegn til begynnende problemer. Det er viktig at slike tiltak iverksettes overfor unge mennesker som er i faresonen for å utvikle eller forsterke et rusmiddelmisbruk.

Målet bør være å stanse utvikling av, eller tilbakefall til problematferd og vanskelige livssituasjoner. Helsetjenesten, sosialtjenesten, barneverntjenesten og skolen er sentrale aktører i denne typen forebyggende arbeid. Men også innsats rettet mot voksne og eldre med et høyt alkoholforbruk er en viktig del av dette arbeidet.

Planforankring
Det anbefales at kommunens rusforebyggende arbeid er langsiktig og systematisk, og forankres i øvrig kommunalt planverk. Rusmiddelarbeidet bør sees i sammenheng med det lokale og regionale folkehelsearbeidet, og den kommunale og regionale planleggingen etter Plan – og bygningsloven.
(Teksten er hentet fra helsedirektoratets nettsider)

Vestre Torggate 11, 5015 Bergen

Telefon: 55908600 Telefax: 55908610

Epost: post@bergensklinikkene.no

finansierer kompetansesenterets virksomhet